web metrics

Nå er jeg fri!


En personlig historie om Ruth Tembi Biyela (26) fra Sør-Afrika som besøkte Norge og Sauherad prestegjeld i 2003.

I seks uker denne våren har Ruth Tembi Biyela fra Port Shepstone i Sør-Afrika vært på besøk i Sauherad. På tross av en sterk, og til tider svært vond og vanskelig livsfortelling, møter vi en ung kvinne fylt av mot og håp, - og en ung kvinne med engasjement og medfølelse.

- Alt forandret seg da min far ble drept. Han ble skutt 2. desember i 1993. Før den tid hadde vi et rolig og godt liv, forteller Ruth til menighetsbladet Helsing for Sauherad og Nes ,- nå er livet svært vanskelig.

Oppveksten
Ruth vokste opp i byen Port Shepstone, en liten by (med ca 170.000 innbyggere) omtrent 120 kilometer sør for Durban på Sør-Afrikas østkyst. Hun er nummer to i en søskenflokk på fem. Hennes far var prest, men han drev også et byggefirma. Til sammenligning med svært mange andre svarte i Sør-Afrika hadde familien god økonomi og bra hus.
Ruth omtaler sin oppvekst som god og trygg. Faren var streng, han stilte store krav til sine barn. Blant annet forlangte han at de enkelte dager bare skulle snakke engelsk, og ikke zulu som var det naturlige språket for barna. Dette gjorde han for at barna ikke skulle "tape" i skolesituasjonen. I apartheidtiden fikk de hvite barna undervisning på engelsk mens de svarte ble opplært på sitt stammespråk. Men når man kom lengre opp i skolesystemet fikk alle undervisning på engelsk, noe som gjorde at svært mange svarte barn måtte gi opp. Dette ville Ruths far forebygge for sine barn.
På sen-høsten 1992 skjedde de første virkelig dramatiske i Ruths liv. Hun ble voldtatt, - og hun ble gravid. Faren ble streng og sint, men da han forsto at det var en voldtekt ga han henne støtte i alle sammenhenger.

Drapet
Men den aller største forandringen skjedde dag faren ble skutt. Det skjedde en mandagskveld. Etter å ha sett nyhetene på TV hadde han gått til sitt arbeidsrom. Han hadde en drøm om å bli lege. Som ung hadde han startet på legestudiet, men på grunn av pengemangel kunne han ikke fortsette. Nå hadde han tatt opp igjen disse studiene.
Richard Zitha Biyela ble skutt gjennom vinduet. Drapet var trolig en rent kriminell handling, noen var ute etter huset, bilen og eventuelle penger. Han var ikke særlig politisk aktiv, så det er lite grunn til å tro at drapet hadde politiske overtoner.
For familien, mor Margaret, som var gravid, og fire barn fra 18 til 5 år, ble livet og verden snudd totalt opp ned. Margaret hadde vært hjemmeværende for å stelle hus og barn. Hun hadde ingen inntekt, og det fantes ingen pensjons- eller støtteordninger for svarte mennesker. Fra å være relativt velstående ble det nå fattige, de viste ikke hva de skulle kjøpe mat eller klær for. I tillegg måtte de rømme huset sitt. De fikk høre rykter om at de som hadde drept faren var villig til å begå flere drap flere for å få overta huset. De måtte flytte fra sted til sted, en periode på noen måneder gjemte de seg i en garasje på stedet som bærer navnet Oslo Beach, et navn norske innvandrere ga stedet for godt over 100 år siden. Denne situasjonen som internflyktninger gjorde skolegangen for barna svært vanskelig. I lange perioder var det helt umulig å gå på skole, og i et skolesystem hvor man må ta eksamen hvert år for å bli flyttet opp til neste klasse, er det svært lett å bli hengende etter. Denne ordningen gjelder fra første klasse. I tre år levde familien i eksil.

- Politiet gjorde lite eller ingen ting for å oppklare mordet. Min mor prøvde å presse dem til å etterforske, men ingen ting hente. Ingen er noen gang dømt for dette drapet. Min far var 43 år da han ble skutt. Han hadde på grunn av noe sviktende helse avsluttet sitt byggefirma, men arbeidet nå ved hjelpeorganisasjonen Practical Ministries ved siden av sin prestetjeneste.
- For meg var drapet på min far langt mer dramatisk en voldtekten jeg hadde opplevd noen måneder tidligere. Da voldtekten skjedde var far der, han kunne gi hjelp, støtte og trøst. Nå var vi overlatt til oss selv. Jeg begynte å hate mennesker. Jeg gråt veldig mye. Tidligere hadde vi fått nok mat og klær, og vi fikk all den kjærligheten vi trengte. Vi gikk i kirka, vi var sammen med venner, livet var godt! Nå var livet blitt vanskelig, og det er fortsatt svært vanskelig!
I september 1993 fikk Ruth en sønn. Faren hennes rakk å døpe barnet før han ble drept. Barnefaren - voldtektsmannen - som Ruth kjente litt, ble også skutt, det skjedde omtrent tre uker etter voldtekten. Bare noen få dager etter drapet på faren fødte mor Margaret en sønn. Da familien bodde i garasjen på Oslo Beach holdt de nyfødte broren til Ruth på å dø av lungebetennelse. For få år siden døde hennes eldste bror av rusmiddelmisbruk.

Sykdommen
I 1996 ble det konstatert at Ruth var Hiv-positiv. - Siden det hendte har jeg vært mye deprimert og fortvilt. Jeg har vært sint på Gud og klandret Ham for voldtekten, for drapet, for sykdommen, for at mennesker dør fra meg og så videre. Jeg har gråt og gråt og gråt. Hvis jeg en sjelden gang gikk i kirka var det ikke for min egen del, men for å glede andre.
En periode var Ruth svært syk, og svært deprimert. Hun gjorde forsøk på å ta livet sitt. Hennes mor ble så redd og fortvilt at hun ikke orket å ha datteren boende hjemme, men ba henne flytte et annet sted. Hennes reaksjon var noe en kombinasjon av fortvilelse, redsel og mangel på informasjon. Etter tre måneder hentet hun sin datter hjem igjen, da hadde hun fått den informasjonen og støtten hun trengte for å møte datterens sykdom.

Håpet
- Nå er jeg fri, jeg har lagt livet mitt i Guds hender. Denne frigjøringen startet ved at jeg fortalte til en venn om mine mange hvorfor. Det å fortelle, det at jeg satt ord på min bitterhet og anklage, gjorde at jeg husket hva far hadde lært oss. Han hadde oppmuntret oss til å be. Jeg begynte å be igjen, jeg gråt mye, og jeg oppsøkte kirka igjen for min egen del. Så fikk jeg legge livet mitt i Guds åpne hender, det ga meg trøst og ny styrke. Nå tør jeg å se sykdommen min i øynene, redsel og fortvilelse møter jeg med bønn.

- Jeg er sterk, og i god form. Jeg trente mye før jeg ble syk, blant annet sparket jeg mye fotball. Dette gjorde at jeg hadde mye å møte sykdommen med. Nå har jeg noe problemer med pusten, så jeg kan ikke være fullt så aktiv. Jeg får styrke fra familien min, og særlig fra mor, men også naboer, venner og den lokale presten er gode støtter for meg.
Siden juni 2002 har Ruth Biyela vært med i er prosjekt som jobber blant Hiv-positive. - Vår oppgave er å gi informasjon, støtte og forbønn. Mennesker dør av Aids fordi folk ikke snakker om dette. Vi møter mange vrangforestillinger, for eksempel at dette er en Guds straffedom for et syndig liv. Mennesker blir jaget hjemmefra eller blir nektet adgang til kirken fordi de er Hiv-positive. Fordommene er mange.

Prosjektet
- Jeg har så mye jeg må gjøre i mitt nabolag, jeg har så mange liv jeg må redde. I prosjektet vårt skal vi besøke minst 8 hjem hver måned der det er Aids-syke, og vi skal gjennomføre flere gruppesamlinger og informasjonsmøter. Jeg arbeider mye i forhold til skolene. Mange mennesker har ikke tilgang til informasjon og opplysning, og de er passive i forhold til denne virussykdommen. Vi opplever at de blir glade når de får rett og god informasjon, det gjør at de vil ta opp kampen.
Kampen mot Hiv/Aids har gitt resultater. Ingen vet nøyaktig hvor mange i Sør-Afrika som er smittet. Men det man vet er at av gravide kvinner som føder på sykehus i provinsen KwaZulu-Natal er 36, 5 % smittet. Nå har kurven flatet ut, økningen av antall smittete er ikke like stor som for ett år siden. Ruth mener at dette har med at mennesker er begynt å ta vare på seg selv og hverandre, og at stadig flere Hiv-positive tar ansvar så de ikke smitter flere.
Den fattigdommen mange lever i gjør at behandling og støtte er vanskelig. Arbeidsledigheten er ekstremt stor. I enkelte lokalsamfunn opp mot 70-80%. Medisin er dyrt, og medisinen kan ikke tas på tom mage. Mennesker trenger mat, og ordentlig mat. Blant annet er det viktig å få nok grønnsaker.

- En av oppgavene våre er å hjelpe mennesker med identitetspapirer og dokumentasjon på arbeidsledighet. Ingen får støtte fra det offentlige uten at alle formaliteter er i orden. Men folkeregistret og andre offentlige kontorer ligger i sentrum av byen. Det koster penger å komme seg dit, mange har ikke disse pengene - særlig hvis valget står mellom mat og bussbillett.
- I dag gis det noe hjelp til å kjøpe medisin, men hjelpen kommer alt for sent. Ingen får slik hjelp før det er svært syke, og da er ofte medisinen til liten hjelp.

- Styrken jeg har fått, kjærligheten jeg er blitt møtt med, bønnen og forbønnen, - alt dette har gjort at jeg nå er i Norge - "mitt livs sjanse". - Alle unte meg turen, en slik mulighet gir meg mye styrke og mot. Min mor har vært i Norge og Sauherad i 1997, så da jeg ble spurt om jeg ville reise sa jeg ja med en gang. Jeg gruet meg veldig til flyturen, men lysten til å dra gjorde at jeg overvant flyskrekken.
Det er mye smil, latter, glede, sang og dans hos Ruth. - Alt er på grunn av Guds kjærlighet. Jeg er fri, formelig jubler hun.


Skrevet av Ivar Solbu, soknediakon i Sauherad prestegjeld, Nedre Telemark prosti
Tilbake

Liturgidatabase



Samarbeidspartnere

        

      

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Innhold Vi anbefaler

Samarbeidsråd menighet og misjon
Ecumenical Advocacy All.
Fairtrade Max Havelaar
UNAIDS
Vennskap Nord/ Sør
Initiativ for etisk handel


> Se flere lenker