web metrics

Advent


Innspill til prekenarbeidet, 2.s. i advent 2001: Lukas 12,35-40  

I dag skal mange ting holdes sammen: Advent, forventning, vold, lys og eskatologi. Vi foreslår her noen innfallsvinkler til prekenteksten:

- ta utganspunkt i erfaringen med å vente: Å vente på noe vondt, å vente på noe godt, eller å ikke føle man har noe å vente på i det hele tatt.
- ta utgangspunkt i han som ventes, Kristus, som kommer til ukjent tid og i uventede skikkelser.
- ta utgangspunkt i lyset: Adventslyset, lampen som holdes tent og lyset fra Han som skal komme igjen.

Tenn lys - to lys skal brenne
To adventslys brenner i adventsstaken. De brenner for kjærlighet og tro, heter det i sangen. Lys som spenner forventningene i små og store barnesinn. 15 dager til julekvelden. Når vi kommer enda nærmere den 24. holder barnas glade forventninger dem våkne om kveldene. De har ikke noe problem med å holde lampene tent.

Den som venter…
Denne søndagen handler om å vente, og om lys som holdes tent. Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Venter vi på noe godt?

Dessverre er det mange som ikke føler de har grunn til det. Erfaring kan ha lært dem at framtida sjeldent har godt å by på. De vet at når det knirker i trappa, når det ringer på døra, eller når skritt høres bak dem på gata, da kan det være han som kommer. Og han kommer ikke med gode hensikter. Tvert imot. Noen slukker lyset selv om de er hjemme, for å gjøre seg så usynlig, så ubemerket som mulig.

For andre er ikke frykten like konkret begrunnet. Avisenes forsider, politikernes skremselsbilder eller andres historier har skapt en følelse av at noe når som helst kan ramme, som lyn fra klar himmel, enten det er en sinnsforvirret voldsmann eller en overbevist terrorist. Er dét forventningene til framtida, blir det vanskelig å se lyspunktene i det som er her og nå.

Men mange lever ikke i frykt. Hva er det så å vente på? I flimmeret av stadig nye inntrykk fra TV-skjermen, avisene eller internett kan det være vanskelig å holde fast ved at det finnes sammenheng og mening i det hele tatt. Som utsikten fra sidevinduet på en buss: Man får tilfeldige bruddstykker av den ene situasjonen etter den andre, men aldri noen hele historier med begynnelse og slutt. Det er lett å falle i søvn på bussturer.

I slummeren forsvinner den gode forventningen til det som skal komme. Og med den forsvinner himmelen over livene våre. Da kan også den frykten for framtida som ikke er godt begrunnet, få bedre vekstvilkår.

Denne søndagen tenner vi lys i forventning om at noe godt skal komme. Troen er nettopp det: Den positive forventningen. Utfordringen er å forkynne den gode forventningen uten å underkjenne de mange gode grunnene til at folk ikke deler den. Vi holder lamper tent både for å holde oss våkne og for å jage mørket bort. Noen må våke i verdens natt. Vi tror og forventer at siste ord ikke er sagt, og at den vi venter skal bringe både en ny himmel og en ny jord.

Den som ventes
Menneskesønnen kommer til oss i den time vi minst venter det. Og han kommer i skikkelser vi ikke venter: Kristus kommer stadig til oss, i ansiktene til kolleger, naboer, venner, en fremmed dame på bussen. Når vi minst venter det.

"Dersom husbonden visste når tyven kom, ville han ikke la ham bryte inn i huset sitt." Sammenliknes Kristus med en tyv? Nei selvsagt ikke. Eller?
Kristus kommer til tider og i skikkelser vi ikke venter. Som en velkommen gjest, som husbond, som tjener. Og som tyv. I skikkelsen både til den vi vil ta imot, og til den vi er redd og avskyr. Han kan til og med komme i skikkelsen til dem vi betrakter som fiender. Som "de andre". Dermed sprenger han skillene mellom "oss" og "dem", mellom venn og fiende. Han kommer som et menneske, og bryter ned skillene mellom mennesker, de skillene som gjør det mulig å bruke vold: Når jeg ikke kjenner igjen Kristus i den andre.

Lyset fra framtida
Kristus er stadig hos oss på tider vi ikke venter det. Samtidig er troen knyttet til det som skal komme. Adventstida bringer sammen forventningen til barnet født i en stall, og til han som skal komme igjen. Menneskerettighetssøndagen bringer sammen lyset vi tenner med håp, lampen som holdes tent i forventning, og lyset som kommer til oss fra framtida, som kaster lys inn i vår verden. For voldens språk, dødskreftene, skal ikke ha det siste ordet. Dét er løftet og håpet i møte med volden. Det gir mot til å bry seg, så vi ikke blir som dem som trekker seg tilbake (Hebr. 10,39).  

Liturgidatabase



Samarbeidspartnere

        

      

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Innhold Vi anbefaler

Samarbeidsråd menighet og misjon
Ecumenical Advocacy All.
Fairtrade Max Havelaar
UNAIDS
Vennskap Nord/ Sør
Initiativ for etisk handel


> Se flere lenker